Time to review the peer-review - Munin-seminar 2009

Onsdag 18. november var jeg i Tromsø på årets Munin-seminar som omhandlet peer-reviewing (fagfellevurdering).

Årets hovedtaler var Jørn Hurum som snakket om hvorfor han valgte å publisere sin artikkel om fossilet IDA i Open Access-tidsskriftet PLoS one.

• OA-tidsskrifter aksepterer lengre artikler fordi de ikke trenger å bekymre seg for plassen i et fysisk tidsskrift. Jørn Hurum og hans Dream Team (som han kalte kollegaene sine) kunne dermed skrive artikkelen så lang de bare ville.
• Ingen begrensninger på bilder, tabeller osv.
• De beholdt alle rettigheter til artikkelen
• Alt kunne publiseres på en dato de selv fastsatte, og de koordinerte tidsskriftartikkelen med opprettelsen av en egen nettside, utgivelsen av en populærvitenskapelig bok, og sendingen av en tv-dokumentar om IDA.

De fikk mye pepper i etterkant, blant annet ble peer-review prosessen i PLoS one angrepet.
De vitenskapelige journalistene, som vanligvis får lese alle artikler tre uker på forhånd, ble opprørte fordi de tjener penger på å skrive og utgi kommenterte artikler.
Jørn Hurum og teamet hans ble også anklaget for å tjene penger på oppdagelsen, og for å være kjøpt og betalt av Disney. Disney eier tv-kanalen National Geographic som sendte tv-dokumentaren.
Hurum og teamet så seg nødt til å skrive en lang erklæring der de fastslo at de ikke hadde tjent penger på noe av dette.

Hurum avsluttet med et minneverdig utsagn om sin hverdag som forsker: "People never agree, they just die".

Andre viktige tema på konferansen var hvordan selve fagfellevurderingen kan forbedres:

1. Double blind peer-review - Verken forfatter eller fagfellevurderer vet hvem den andre er. Ingen suksess i forsøk, miljøene er for små til at anonymiteten blir reell.
   
2. Open peer-review - Hvem som helst kan kommentere på hvilken som helst artikkel. Mange artikler endte med null kommentarer. Kvaliteten på kommentarene varierende.
   
3. Transparent peer-review - Review-dokumentet blir lagret, og publisert sammen med artikkelen. Kanskje den beste metoden?
4. Abandoning peer-review - Bruke andre kvalitetsverdier? Usage based metrics osv.

Tendensen ser ut til å være at vi går mot mer åpenhet og synlighet i fagfellevurderingsprosessen.


Hvorfor har ikke universitetene kommet på banen?
Et av de mest interessante spørsmålene som ble stilt var "Hvor er universitetet i fagfellevurderingsprosessen?"
En undersøkelse ved UiT viste at samlet for universitetet ble 15-20 000 arbeidstimer i året brukt til fagfellevurdering, uten at forskerne får noe som helst igjen for arbeidet.
Det ble lagt frem forslag om at man burde få publikasjonspoeng (Fridapoeng) også for fagfellevurdering. Universitetene bør også vurdere å lage retningslinjer for forskerne, og burde man ha en slags opplæring i fagfellevurdering for forskerstudentene?

The Campus Novel

Dette kurset var ment som en forlengelse av kurset "English for Academic Purposes" i regi av HiO, og var åpent for alle ansatte. Man trengte ikke å ha deltatt på EAP for å melde seg på her. Hensikten med kurset var å forbedre ens muntlige engelsk ved å bruke språket i en uformell setting. Dette gjorde vi ved å lese utdrag fra engelskspråklige romaner med handling fra universitetsmiljø, og diskutere disse utdragene på samlingene. Kurset ble ledet av Ann Torday Gulden.

Vi har hatt seks samlinger i løpet av høsten. Før hver samling ble vi enige om hvilke romaner det skulle leses utdrag fra. Utdragene besto av et par kapitler fra utvalgte romaner, og var samlet i et eget kompendium. En eller to av deltakerne sendte ut forslag til spørsmål vi kunne diskutere for hver tekst. Dette gikk på omgang. Deltakerne på kurset hadde forskjellig erfaringsbakgrunn, og det ble ofte noen svært interressante samtaler rundt tekstene.

Jeg synes jeg fikk et godt utbytte av disse samlingene. Selv om man kanskje leser mange engelske tekster i hverdagen er det ikke så ofte man får muligheten til å bruke språket muntlig. Den uformelle atmosfæren på samlingene gjorde at man ikke var redd for å uttrykke seg "feil". Dessuten var det hyggelig å bli kjent med HiO-tilsatte på tvers av avdelingene.

Seminar i Kunnskapsbasert bibliotekpraksis, 13.november

Seminaret ble holdt av JBI, ved Ragnar Audunsson. Han hadde engasjert Helen Partridge fra Brisbane, Australia, som ligger på østkysten, i subtropisk klima. Stor forskjell på de to landene! - Kanskje større likhet i utfordringene i biblioteksektoren!

Seminaret samlet et fullt auditorium i S 141, og førstebibliotekar-programmet hadde flere deltakere der, blant dem Anett. Folk kom fra fjern og nær. Helen Partridge var utrolig flink som foredragsholder. Hun aktiviserte folk hele tiden, og spurte etter eksempler.

Kunnskapsbasert praksis (KBP) startet som begrep i det medisinske fagfeltet. Partridge pekte på ulike definisjoner, som alle hadde noe av disse elementene med:

Erfaringsbasert kunnskap, Brukerkunnskap og brukermedvirkning, Forskningsbasert kunnskap.

Det er ved å ha med seg noe fra alle disse tre delmengdene at vi får en kunnskapsbasert tilnærming.

Hva skal det være i vårt fagfelt? Er KBP "Keiserens nye klær"? Vi har ikke så stor mengde med forskning som de medisinske fagene. Hva går forskningen i vårt fagfelt ut på? Går det an å bruke denne til å endre praksisen vi har i møte med brukeren? - Disse, og flere spørsmål, ble reist.

Noen sier: Uten forskning, ingen profesjon - bare en samling med godt grunngitte rutiner. Er vår profesjon slik? Har profesjonen en viss mengde forskning, pluss har vi sertifisering for å bli bibliotekar i Norge? - I Kommune-Norge er det krav om fagutdannet biblioteksjef - og ved stillingsutlysninger i fagsektoren kommer ofte krav om spesiell utdanning - men et monopol finnes ikke. Seminaret kom nok fram til at vi kan regne oss som en profesjon.

Bibliotekarer må kunne mer om å vurdere forskningsartikler, så det bør mange av oss sette oss mer inn i. Forskningsartikler i vårt fag kan være vanskelige nok å forstå, og vi bør kunne det.

- Vi holder kurs i KBP for studenter noen ganger. Å forklare andre hva det er, regnes ikke som KBP i biblioteksektoren. En kunnskapsbasert arbeidsform må være helt internalisert i en bibliotekar som vil utvikle KBP. Det kan på mange måter sammenlignes med det tidligere begrepet "den reflekterte praktiker" - refleksjon bør bli en større del av vår faglige hverdag på jobben.

Partridge arbeider nå for å kartlegge hvilken stilling KBP har i ulike bibliotek. Hun har funnet fram til et skjema, som består av flere punkter i en lokal kontekst, som støtte fra leder, mulighet i hverdagen etc. Hun kartlegger fra A - E, en rekke forekomster av dette. Tidligst vil det foreligge resultater om et par år!

- Hilsen fra Kristin - som lærte mye på seminaret!