mandag 6. januar 2014

Spesialgruppen for medisin og helsefag 60 år!

15.11.13: SMH-dag (Spesialgruppen for medisin og helsefag) – SMH 60 år

Noen av høydepunktene:
Mariann Mathisen: Vi er bibliotekarer er både generalister og spesialister, og vi må fortsette å spesialisere oss innen kunnskapsorganisering, søking (systematiske søk) - og opplæring i søking: viktig å evaluere undervisningen og ha klare læringsmål!

Elin Opheim/Monica Stolt Pedersen: Vi bibliotekarer må lære «forskerspråket»/ - prosessen, hvor kan vi bidra -> super oversikt fra UCF: Research life cycle ( ) som synliggjør forskningsprosessens mange faser og hvor biblioteket kan bidra underveis!

 Eystein Gullbekk/Therese Skagen: biblioteket må tenke nytt om hvordan vi kan bidra til forskningstøtte: bred / spesifikk forskerstøtte, mye som forventes av de som er i en forskerutdanning/ ph.d.-løp: de skal kunne forskning, akademisk skriving, referanseteknikk, søking, formidling av resultatene osv..

 Hege Underdal: nyeste fra Helsebiblioteket: legemiddelregning-app - som eksempel på hvordan de jobber med å utvikle nye tjenester/funksjoner.

tirsdag 12. november 2013

‘Making Sense of MOOCs’ and standing on the cliff of the Peak of Expectations.

by Tulpesh Patel, EAP


Massive Open Online Courses (MOOCs) have been described as ‘tsunamis’, ‘avalanches’, ‘a battle of bricks and mortar versus fiber optics’, and ‘the end of universities as we know them’, but for others, MOOCs are just an incremental evolution of the distance learning models that have existed for decades.


MOOCs have appeared at a time when the pressures on traditional classroom models are mounting: the price versus the value of a formal education, high expectations of quality and content, the depth and immediacy of high-quality academic material available on the internet and technological device ownership are all placing increasing strains on the Higher Education sector and presenting challenges – and opportunities – in unprecedented ways. Meeting these challenges doesn’t necessitate the end of universities but it does require that universities brace themselves for profound change.


Despite their apparent ubiquity, making sense of MOOCs isn’t actually that easy, with contestable and rapidly changing definitions of what exactly it means to be massive, open, online and a course. The meaning of every letter in MOOC is negotiable; institutions, platform providers and students each have their own focus, motivations and needs.


On October 10th 2013, the Academic Cooperation Association (ACA) and the European Universities Association (EUA) brought together speakers from Higher Education institutions across Europe and the US and MOOC developers for a one-day seminar called Making Sense of MOOCs. What follows is both a report from seminar and a reflection on some of the topics discussed during the day’s talks, which focused on the impact of MOOCs on the Higher Education sector, US-led MOOC platforms like Coursera and the European response to them, and the search for viable MOOC business models.


The seminar organisers have made the presentations available in full on the ACA webpage.


Massive: Is bigger always better?


The ’massive’ part of MOOCs is related to scalability and reach. The largest MOOC platforms, like Coursera and EdX, have hundreds of thousands of students enrolled in individual courses. Despite substantial drop-out rates, the raw numbers left that complete a course are not inconsiderable. At the other end of the scale we have MOOC-style courses set up by European institutions collaborating with African countries, where around 50 students are enrolled on entry-level courses like C++ programming, a figure that still counts as massive relative to the target population. Just how massive MOOCs want to be and are capable of being was an important topic of discussion over the course of the day, particularly with relation to viable business models and how MOOCs fit into individual institutions’ longer-term strategies. Scalability is an important part of MOOCs, particularly in terms of financing, but as an aim in and of itself it may be flawed: as diverse and specific courses and platforms proliferate, target groups may well becoming smaller and more specialised.


Open: But to what extent?


The ‘openness’ of MOOCs can be judged by many different criteria, and the value and extent of it a matter of considerable debate. For many, the ‘openness’ of MOOCs is about accessibility: theoretically, anyone, regardless of their background or income, can get a MOOC education for free, as long as they have access to a decent device (PC/tablet/smartphone) and internet connection. However, the statistics presented by Tim Gore of the University of London at the ACA-EUA seminar, and others throughout the day, show that the average MOOC user is 30 years old, employed, and likely to already have at least a Bachelor’s degree. In terms of geography, 21% of MOOC participants are from the US, 10% from the UK and 6% are from India. As Michael Gaebel of the European University Association put it, “education spreads where education already exists.”


For the time being MOOC participation appears to be largely limited to those who are already able to access a traditional university education, but the statistics don’t present the whole picture. It can be argued that it’s in the outliers where much of the interesting stuff is happening. Karl Aberer of the Ecole Polytechnique Federale De Lausanne’s Center for Digital Education described their collaborative projects in French-speaking African countries where widening participation was very much in evidence. In addition, newer platforms, like Kepler Kigali are combining globally networked universities and face-to-face local seminars to provide cheap, accessible skills and work-based education to students in developing countries, starting initially in Rwanda. With the massive one-size-fits-all MOOCs like Coursera, there is uncertainty about whether and under what conditions successful participation can extend beyond those with broadband access and social networking skills; Openness may come actually manifest in initiatives adapted to smaller, more local environments and needs.


There is also the tension between the commodification of content and the push for the availability of open education resources, both of which are driving developments whilst simultaneously presenting considerable challenges. For the for-profit platforms, such as Coursera, copyright educational exemptions don’t apply. Instead, instructors are encouraged to develop their own materials and these may not be freely available to use by others. It is partially in response to these established, proprietary US platforms that the OpenupEd project has been developed. Fred Mulder, Chair of the European Association of Distance Teaching Universities’ (EADTU), described OpenupEd as a centralised communication portal for European institutions developing MOOCs, which aims to provide guidance to MOOC creators, as well as being a platform for standardisation and quality assurance.


Launched in September, as the first and only pan-European MOOCs initiative, OpenupEd is part of the EU’s modernisation agenda for Higher Education. It is firmly positioned in the public domain, with emphasis placed on diversity and access: materials developed for OpenupEd-affiliated MOOCs are encouraged to use Open Education Resources (teaching materials released under an intellectual property license that permits their free use and re-purposing by others), and also have a strong focus on Open Learning Services, Open Teaching Efforts, being Open to Learners Needs and Open to Employability and Capabilities Development.


Resolving the tension between widening participation and making money, whilst maintaining a focus on sound pedagogy, is at the heart of whether MOOCs will succeed in breaking what has been described as a ‘knowledge-ocracy’ on the part of well-established traditional universities.


Online only, or are SPOCs the way forward?


According to the Fulbright Institution’s Rolf Hoffman, those in charge of an institution’s finances, the Chief Admin Officers (CAOs), particularly in the US, see MOOCs as the future because of their money-saving potential. The majority believe that “fully online” courses should be incorporated into institutional strategy: investing in blended or hybrid courses presents a double in cost, rather than saving any money.


Before MOOCs establish themselves, however, they may already be replaced by SPOCs (small private online classrooms), which are seen as a way of mitigating what are seen as some of the pedagogical difficulties faced with purely online courses. Karl Aberer described the success at Ecole Polytechnique Federale De Lausanne of adapting to something akin to the long-standing ‘flipped’ classroom model, combining MOOCs and face-to-face contact-time.  Students report appreciating the personalisation and autonomy that comes from the knowledge transmission and assessment phases taking place online and combining it with personal interaction for concept deepening and discussion. This is being seen elsewhere too: after experimenting with MOOCs, Colorado State University-Global Campus found that with the level of support required by students exceeding what they could provide on limited budgets, smaller closed online courses were the most viable option, and despite committing to the MOOC ideal, HarvardX (the universities branch of EdX) is already making a move towards creating scaled-down flipped/SPOC courses which are targeted at students that are already enrolled at the institution.


The move towards SPOCs raises questions about just whether going completely online is necessary or even realistic, how open the courses and resources are, and who exactly are they are open to.




A good deal of the ACA-EUA seminar focused on the business models that institutions and platform providers can adapt or adopt in order to make MOOCs financially sustainable both in the short and long term. The availability of a prestigious $40,000 Georgia Tech Computer Science Master’s degree online for only $7000 is a good example of the changes being imposed on traditional university business models and the opportunities being made available for students who want a quality education for less.


Away from commercial partnerships, such as Georgia Tech’s with technology giant AT&T, certification and assessments appear to be the most straight-forward method for generating revenue from students – particularly as for the typical MOOC, even a nominal course registration fee seems to put participants off.


For the participants taking a course as a way of gaining some form of accreditation, paying to receive a certificate or taking an invigilated or proctored exam is worth doing. However, participants are only likely to pay if the price is right, and that price will be based on whether the accreditation carries enough value with future employers and other universities. Hannes Klöpper, co-founder of Germany-based MOOC platform, Iversity, outlined a potential solution for the problem of accreditation in the development of a ‘universal online market for academic credit’. His vision is that universities, or corporate MOOC platform partners on their behalf, can award ECTS credits for completion of a MOOC course, which through (inter-)national agreements guarantee credit recognition. Such a system would be difficult but certainly not impossible to set in place, and would go some way to legitimising MOOCs, aiding internationalization, addressing some of the challenges of mass higher education and the emergence of multi/inter-disciplinary courses, which are reversing the single-degree course atomisation of knowledge.


 When MOOCS first emerged, it was predicted that the lack of accreditation would severely limit participation because of the perceived lack of legitimacy or worth on the part of the students. The statistics presented at the ACA-EUA seminar seem to indicate that, for the time being, the majority of those that enrol on MOOCs are motivated by learning more about a particular subject as for recreational purposes or for on-going professional development, rather than a grade, diploma or credit.


Charging for access to journals and textbooks is an option, but, as with charging for certificates and credit, it throws up questions about affordability and access. There is also still uncertainty about how the publishing industry will respond to the new needs of online-based courses; there is of course a massive opportunity to make money when hundreds of thousands of students are being recommended a core text, but at the same time, many students are likely to be put off taking a free course which requires the purchase of a 1000NOK book - and savvy participants are always looking for ways to access the materials without having to pay for them.


With relation to business models, MOOCS are also said to be an increasingly important part of a university’s brand: outside of established elite intuitions, like Harvard and Princeton in the US and Oxford, Cambridge and LSE in the UK, visibility and differentiation are crucial for remaining competitive in a progressively more internationalised student market. MOOCs also have the potential to increase revenue by being used as ‘try-before-you-buy’ teaser courses designed to entice students to enrol on to full or part-time traditional fee-paying courses.


The Peak of Inflated Expectations



The media has a significant role in shaping and spinning the public’s perception of MOOCs, increasing the need for clearheaded academic reflection. A recurring theme during the day of talks was exactly where MOOCs may lie on the Gartner Hype Cycle, a representation of the maturity, adoption and social application of specific technologies which sees them go through five phases: 1) the Technology Trigger, 2) the Peak of Inflated Expectations, 3) the Trough of Disillusionment, 4) the Slope of Enlightenment, and finally 5) the Plateau of Productivity.



Figure: The Gartner Hype Cycle. (Source: Wikimedia Commons)


The consensus seemed to be that MOOCs hit Peak of Inflated Expectations in 2012/13. Part of the reason MOOCs and MOOC-like experiments and the hype and conjecture surrounding them have proliferated so quickly is the precarious financial situation of many HE institutions and the genuine fear of being left behind. The hype and pace of change is fuelled by the sense that in the market place of education, regardless of what you are doing, it is better to be an actor than a spectator.


Assessments of how MOOCs actually work and their impact on education and learning are only just beginning to catch up. The maturing of the MOOC and online distance learning in general is covered by an extensive review of the current literature in a new report by the UK’s department for Business Innovation and Skills (BIS) published this September. The review concluded that there are significant gaps in the literature and ‘failings in the MOOC format around sustainability, quality, equality, equity, financial viability, learning quality and accreditation’, signalling, some might say, the start of the slide into Trough of Disillusionment. 


Figure: A projection of the Hype Cycle for MOOCs (Source:  John Tapson,


Clay Shirky, writer and commentator on internet technologies, has described MOOCs as ‘a lightning strike on a rottentree’. Based on Bill Gates’ maxim that “we always overestimate the change that will occur in the next two years and underestimate the change that will occur in the next ten”, others have taken longer-term view and suggested that MOOCs should instead be seen as ‘a very slow tsunami’, “… a gradual but inexorably rolling change in societal and professional attitudes, pinned at one end by the bedrock certainty that the elite institutions produce the elite people, and pulled at the other end by the growing awareness that free isn’t necessarily junk, and it’s, well, free …”.


MOOCs promise to provide accessible, flexible, free (or low-cost) high quality education to the masses but they are unlikely the single solution to the problems currently faced by future students and the Higher Education sector, particularly given the wider social, political and economic forces at play and the lack of any viable business models. 


Discussions about the pedagogical use and value of MOOCs to a backseat to ones of business models and competition at the ACA-EUA seminar, but a comment by Rolf Hoffmann captured one of the central problems of this drive for change perfectly: When it comes to IT and pedagogy, it’s sometimes hard to see which one is the dog and which one is the tail. What was clear from the meeting in Brussels is that whilst MOOCs may not be the silver bullet that many might hope for, they have kick-started important conversations about just how online courses and digital resources can help widen participation and supplement existing university degree programs in new and exciting ways.  


mandag 11. november 2013

Norge, verdens mest innovative mediemarked: Linjært TV erstattes av TV-bibliotek

Arbeidsmåter i endring: Fra et ecampus-seminar på HIOA: Foreleseren sitter i England og er synlig øverst til høyre på skjermbildet. Han viser en presentasjon der han påpeker hvordan studenter tar notater gjennom å fotografere presentasjonen. Jeg fotograferer skjermen som viser studentene som fotograferer.

  Linjært fjernsyn er på vei ut. Første episode av Karsten og Petra var et historisk vendepunkt med mer enn tre ganger så mange seere på nett som da den ble sendt direkte på TV (441 000 mot 135 000), fortalte kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen da han holdt foredrag på Nasjonalbibliotekets lederkonferanse 30-31. oktober.

  - Kampen om fjernkontrollen er over, sa Eriksen, – alle kan ha sin skjerm og de vil i stadig større grad selv velge når og også hvor, de vil se programmer. Det er faktisk slik at folk vil ha to skjermer. De som fulgte NRKs sending på valgnatta, var samtidig de som brukte nett-tjenestene mest. De over 60 år er mest trofaste mot linjært fjernsyn. Norge er sammen med Sør-Korea verdens mest innovative mediemarked fordi vi har kjøpekraft som gjør at folk har råd til å kjøpe digitale dippedutter, sa Eriksen - Da barneTV ble flytta fra NRK1 er tilbudet til barn blitt tidobla i sendetid. Vi er større enn Disney Channel i sendetid.

88% oppgir at de hver dag bruker et NRK-tilbud daglig. Hvis vi skulle tape markedsandel, så vil det ikke være til andre norske kanaler, men til utenlandske. NRK er lisensfinansiert. Men hele 69% oppgir at de synes at de får valuta for lisenspengene. Det er gode tall, mente Eriksen, som ikke trodde at like mange ville mene at de får full valuta for veiavgiften.

  Endringene på mediemarkedet skjer fort. I dag er 16% av husstandene i Norge abonnenter på Netflix, mens for 1 år siden hadde nesten ingen hørt om det. En av endringene vil være at NRK ikke lenger vil være distributør at utenlandske programmer på samme måte som i dag. Produsenter av utenlandske serier vil velge å tilby seriene – som Games of Thrones fra HBO – direkte til husstandene. Det betyr at NRK i større grad må produsere selv. Vi må frigjøre mer penger til innhold, mente Eriksen.

Eriksens innlegg var et av de mest interessante og matnyttige på Biblioteklederkonferansen. Utviklinga i mediemarkedet er selvfølgelig viktig for bibliotekene. Fjernsynet har jo i noen år vært et av de «dummeste» elektroniske verktøyene vi omgir oss med: At informasjonen sendes linjært slik at alle må benke seg foran fjernsynet akkurat når noe foregår der. For å kompensere på dette har det vært utvikla måter som vi har kunnet «ta opp» fjernsynsprogrammer hjemme. Det te blir nå annerledes: Gjennom nett-Tv kan vi sjøl bestemme når vi vil se fjernsynsprogrammet, og for så vidt på hvilken plattform: Fjernsyn, nettbrett, mobil. At vi sjøl kan bestemme betyr at vi får tilgang til et arkiv eller et bibliotek av TV-programmer. Når NRK vil gå fra å være en leverandør av linjært fjernsyn til en leverandør av egenprodusert materiale gjennom et bibliotek, vil vi som undervisningsbibliotek ha en oppgave i å være leverandør av multimedialt innhold produsert i våre institusjoner, for eksempel forelesninger. Også her vil brukerne kreve at de i større grad skal kunne velge tidspunkt og sted for å se forelesningene sjøl. Det gjør ikke bibliotekrommet mindre viktig som et sted for de menneskelige møtene for å diskutere og videreutvikle det man har opplevd på skjermen.

Eriksens påpeking av bruken av second screen – to skjermer, er også viktig. Jeg tar meg i det sjøl hjemme, at jeg ser på TV og griper ipaden som ligger på bordet for å sjekke nærmere et eller annet som blir sagt på TV. Bruken av PCer i undervisning er også under debatt. Før gjømte studentene seg bak store PC-skjermer. Nå sitter de med laptop eller nettbrett. Selvfølgelig er det mange som sjekker facebook og ikke følger forelesningen, men bare om forelesningen framstår som ikke viktig! Jeg supplerer ofte møter opg forelesninger med å sjekke nærmere via ipaden. Eirik Newth har spådd at nettbrettet forsvinner om et par år. Framtida ligger i mobilen, sa Eriksen. Det er vanskelig å samle inn studenters mobiler før forelesninga. Hva når armbåndsuret får funksjoner som ligger på dagens nettbrett? Skal vi forby armbåndsur? Nei, løsninga ligger nok i å endre den tradisjonelle forelesninga, nettopp ved å benytte seg av de mulighetene som ligger i at studentene er on-line.

  Som NRK står bibliotekene overfor store endringer. Jeg er enig med Thor Gjermund Eriksen: Alle medarbeidere er viktig, men ikke alle oppgaver er like viktige.

torsdag 31. mai 2012

E-bok seminar + studiebesøk i London

Foto: Åse Marit

I begynnelsen av mai dro digital enhet + vikarierende faggruppeleder for digitale brukertjenester til London for å delta på e-bok seminar og studiebesøk til to fagbibliotek, University College London (UCL) og London School of Economics and Political Science (LSE).

E-bok seminaret varte en dag og ble holdt hos UCL. 10 foredragsholdere tok for seg ulike aspekter ved e-bøker og dets innhold. Programmet finnes nederst på UCLs side. Nedenfor har jeg tatt for meg noe av det som kom frem under seminaret.

E-bok leverandøren Ebrary har foretatt to globale undersøkelser om studenters e-bokvaner, gjennomført i 2008 og 2011. I årene mellom undersøkelsene hadde ikke kjennskapen til e-bøker økt: studentene er rett og slett usikre på hvor de finner dem.. Den største innflytelsen på jakten etter e-bøker hadde foreleserne, bibliotekarene kom på 2. plass. Studentene stoler på informasjonen de finner i e-bøkene og nedlasting og tilgjengelighet er økende viktig for dem. Muligheter for å printe ut synkende viktig (dog en tendens jeg ikke har sett her hos oss..).

En representant fra bedriften Outsell fortalte om økende bruk av e-bøker i høyere utdanning fremfor videregående skoler. Kostnadene har en del å si her. Forventningene til e-bøker er høye, derfor ser det ut som om utviklingen går sakte, påstod hun. Å skreddersy tekstbøker har begynt å komme - tekstbøkene kan endre seg etter hva studentene trenger: bilder, video, print on demand og kjøpe enkeltkapitler.

Deretter fulgte noen forelesere som med vekslende hell har satset på elektroniske tjenester. Biblioteket ved University of Newcastle har innført brukerstyrt anskaffelse av e-bøker. I praksis vil det si at hvert femte lån av en enkelttittel utløser kjøp. Lånene må godkjennes og siden dette gjøres manuelt kunne det ta en dag eller to før lånet ble godkjent (oppsett varierer fra hvilke leverandør man bruker). Utenom denne ventetiden var studentene svært fornøyde med løsningen. Leselisten til studentene ble av og til meldt videre til foreleserne. Som en konsekvens av dette ble listene til anbefalt litteratur til tider endret da foreleserne fant interessante funn i studentenes leselister.

Hos University College of Professional Studies biblioteket prøvde de en periode å bli heldigitale: de hadde utelukkende e-plattformer, e-tidsskrifter og e-bøker. Studenter og ansatte var verken klare eller fornøyde med tilbudet og resultatet ble at de gikk tilbake til en samling med både trykt og elektroniske tjenester.

Hos Portsmouth University har de høyest bruk av e-bøker i Storbritannia. Mye av grunnen til dette er det store utvalget de har av e-bøker. Det jeg festet meg ved i foredraget var at de kjøpte en del e-bøker ut i fra hvilke bøker som hadde de lengste reservasjonslistene. Egentlig en innlysende tanke, men spørsmålet er om det går an å ta ut slike lister i Bibsys?

Neste dag hadde vi avtaler med et knippe bibliotekarer hos UCL og LSE. Vi utvekslet erfaringer og ideer om våre institusjonelle arkiv, agenter, e-bøker, promotering og digitale veiledninger.

UCL viste oss blant annet sin satsing på WISE og Moodle. WISE er en samling av digitale veiledninger fordelt på fag. De bruker tjenesten som en back up til vanlig kursing. Etter endt kurs kunne studentene gå tilbake og se på hva som ble tatt opp. Moodle er selve læringsplattformen der veiledninger o.l. blir lagt ut. Vi i faggruppen for digitale brukertjenester har tidligere sett på Moodle som en inngangsport til vår digitale veiledning. Kanskje noe vi bør se nærmere på?

LSE biblioteket har ca 9000 studenter og et bibliotekpersonale på ca 130. Biblioteket er døgnåpent og var utstyrt med saccosekker som studentene kunne flytte rundt (vist på bildet øverst i posten). Disse var veldig populære og hendige siden biblioteket var utsyrt med faste PC-stasjoner. Felles for de to bibliotekene er at de deler ut kortholdere til studentene ved semesterstart med utbrettbar brosjyrer om bibliotekets tjenester i (bildet).

Foto: Bettina G. K.

UCL samarbeider også med IT-avdelingen om dette og har også info fra IT i holderen. De fleste studentene tar i bruk denne holderen for å oppbevare studentkortene sine i. En fin måte å få ut informasjon om bibliotekets tjenester på. Noe for oss?

fredag 5. august 2011

OAI7 i Geneve

I sommer deltok jeg på CERN Workshop on Innovations in Scholarly Communication (OAI7), 22-24 juni i Geneve, Sveits.

Hektiske dager med masse interessante innlegg, velger å oppsummere den presentasjonen jeg syntes var mest interessant: nemlig hvordan et arkiv best blir synlig i søkemotorer.

Presentasjonen ble holdt av Robin Tansley fra Google, og er i skrivende stund tilgjengelig på URL:

  • Det finnes over 1100 DSpace-instanser der ute, med forskjellig struktur og oppsett. For å bli best indeksert av Google gjelder det å være mest mulig lik alle de andre!
  • Sørg for at det blir lenket til arkivet fra institusjonens hovedside. Desto flere lenker jo bedre.
  • Alle dokumenter må kunne nås i løpet av 10 klikk fra hovedsiden.
  • Bruk sitemaps (ingen søkemotorer ser ut til å bry seg om OAI-PMH)
  • Permanente URL'er som Handles har mange fordeler for oss, men for Google ser dette bare ut som noe som ikke hører sammen med arkivet. Hjelper heller ikke at Handles nøvendiggjør to klikk for å komme til dokumentet. 
  • Sørg for gode metadata, Dublin Core er ikke alltid nok. DSpace versjon 1.7 kommer med støtte for HighWire Press metadata headers der man f.eks. kan lenke direkte til fulltekst i felt "citation_pdf_url". Skal også bidra til at siteringer indekseres korrekt (noe som er et problem nå).
  • Innholdet bør bestå av én PDF-fil (under 5Mb), med tekstinnhold (OCR eller laget fra Word), og helst ingen license.txt!
  • Embargo-funksjon sperrer for all indeksering, det bør brukes IP-autentisering i stedet slik at søkemotorene får tilgang til å indeksere. 
Et av problemene med DSpace som ingen ennå har funnet en løsning på er at når mjan søker opp en PDF-fil via en søkemotor, så har man ingen mulighet for å klikke seg opp til toppnivå og arkivets hovedside. Dvs. man havner langt nede i arkivet et sted, og man må endre i URLen for å komme til toppnivå for å se hvor dokumentet kommer fra. 

Det ble også snakket om andre elementære ting som å registrere seg i diverse webmaster-tjenester:
● Bing:
● Google:
● Yahoo:

Og et viktig poeng til slutt: "Don't change URL structure!"

tirsdag 14. juni 2011

Hva er det som skaper en god læringsarena?

Hva konstituerer en god læringsarena? Dette var det grunnleggende spørsmålet bak masteroppgaven til Ellen Hermanrud i biblioteksvitenskap. Fredag presenterte hun den sammen med 8 andre masterstudenter på et seminar i regi av bibliotekutdanninga på Høgskolen i Oslo. Det var mange spennende prosjekter med stor bredde framført av engasjerte studenter. Temaene spente fra bibliotekinnredning, formidling via bokutstillinger, læringsmiljø, høyere utdanning i fengsel, oversatt finsk litteratur, politikken bak utviklingen av CRIStin, anbefaling av litteratur i sosiale medier og det- med rette - utskjelte begrepet informasjonskompetanse.

“Høgskolebiblioteket som læringsarena” var tittelen på Hermanruds oppgave. Når hun ikke er student er hun ansatt som bibliotekar på Høgskolen i Telemark, Porsgrunn. Hun hadde ikke bare gått til bibliotekarene og biblioteksvitenskapen, men hadde også gjennomført dybdeinterjuer med en gruppe studenter. Konklusjonen hennes – slik jeg opplevde den – var at et læringsmiljø som gir studentene selvstendighet og samtidig hjelp når de trenger det, er et godt læringsmiljø. Som teoretisk grunnlag baserte Hermanrud seg på et konstruktivistisk og sosiokulturelt læringssyn, fordi det passer til den type læring som biblioteket best kan støtte, sa hun. Det er viktig at biblioteket har ressurser tilgjengelig i mange formater, sa Hermanrud som siterte en sykepleierstudent som beskrev at han ikke tidligere hadde vært bibliotekbruker. Nå hadde han tatt i bruk høgskolebiblioteket til lesing – alt slags lesing, både plikt og lyst-lesing. I høgskolebiblioteket arbeidet de også i grupper. – Biblioteket åpner for å gjøre så mye forskjellig, sa studenten.

Cecilie Gedde har kunstfaglig bakgrunn i tillegg til mastergraden i bibliotek. Hun hadde studert biblioteklokaler med tanke på lavintens kommunikasjon. Lavintens kommunikasjon handler om kommunikasjon mellom brukere på – nettopp – et lite intenst nivå, altså muligheten til å komme i prat, stille spørsmål e.l. Gedde hadde studert to relativt nye folkebibliotek. Hun pekte på at folk gjerne vil sitte i kanten av et rom, men med utsyn ut over lokalet: inntil veggen, med lave hyller foran seg som gir utsyn. L-forma sittegrupper gjør det lettest å komme i prat. Teorien tilsier at PC-plasser i rekke ikke fremmer kommunikasjon, men det var ikke Geddes erfaring når hun undersøkte den reelle kommunikasjonen. Alle offentlige rom bør ha ulike typer sittegrupper som inviterer tilk forskjellig bruk, mente hun. Høy takhøyde gjør at folk kan sitte nærmere hverandre og likevel oppleve en komfortabel distanse.

“Fra boktralle til veiledning” var tittelen til oppgaven til Marianne Riste og Thomas Christian Strøm. Marianne Riste arbeider som bibliotekar ved Høgskolen i Buskerud og i Ringerike fengsel. Hvordan støtter biblioteket innsatte som vil studere? De to masterstudentene hadde undersøkt forholdene for 60 innsatte som har tatt eksamen innen høyere utdanning. Skolevesenet i fengselet er stort sett innstilt på grunnskole og videregående skole, og det finnes lite læringsmiljø for studenter. De utgjør i gjennomsnitt bare 1,2 studenter pr fengsel. Fengslene har ulikt sikkerhetsnivå, mange steder har studentene hverken tilgang til andre studenter, lærere eller internett. Riste og Strøm påpekte at UH-bibliotekene er lite forberedt på å støtte innsatte studenter, mens folkebibliotekene ikke kan nok om hva studenter trenger. Flere av masterstudentene viste til Carol Kuhlthaus skrifter. Riste og Strøm viste til bibliotekets rolle som Kuhlthau har beskrevet i 5 nivåer – fra organisator til rådgiver.

Marte Ericsson Ryste hadde undersøkt de politiske målene bak opprettingen av CRIStin. Til hennes overraskelse måtte hun gå 20 år tilbake – til 1990 da daværende riksbibliotekar Ben Rugaas tok til orde for å etablkere et system for registrering og formidling av forskning. Utover 1990-tallet kom mål- og resultatstyringa i offentlig forvaltning og begrunnelsen for å registrere forskning ble vridd mot å kunne dokumentere oppnådde mål. Utover 2000-tallet ble behovet for en felles forskningsdatabase først og fremst begrunnet i forhold til finansieringssystemet. Tellekant-systemet krevde enhetlig rapportering for rettferdig fordeling av intensivmidlene for forskningspublisering. De par siste årene har argumentasjonen igjen handlet om formidling og fri tilgang til forskningsresultater. CRIStin befinner seg i skjæringspunktet mellom marked og Humboldt – mellom tellekant og formidling av akademias frie forskning. Innledninga vakte diskusjon. Tellekant-systemet er basert på publisering i etablerte publiseringskanaler. Hva når – eller hvis – det meste blir publisert i åpne kanaler styrt av akademia eller forskerne selv? Vil vi da ha behov for CRIStin?

- Jeg har oppdaga at kursa ikke virker, sa Karen Marie Øvern som har skrevet oppgava “Quick library fix or basic educational skills?” – om informasjonskompetanse og bibliotekundervisning. Hun har drevet mye undervisning på Høgskolen i Gjøvik. Dit kom studentene på veiledning, de hadde vært på bibliotekundervisning, men de hadde ikke skjønt det. Som en del av sin oppgave hadde hun gjennomført et eksperiment på en klasse radiografer. Gruppa ble delt i to. Kontrollgruppa fikk tradisjonell bibliotekundervisning, testgruppa ble fulgt regelmessig over 7 uker. Hennes funn var at studentene vet hvordan de skal søke. Problemet deres er å finne riktige søkebegreper. Ikke overraskende følte de seg mer hjemme i Google enn i bibliotekets databaser. De opplever at de får nok treff og at de er gode nok. De kan ikke lese bibliografier og ser ikke forskjell på en vevside og en tidsskriftsartikkel. De bruker ikke oppslagsverk.

Så hva var da Karen Marie Øverns løsning? Slik jeg oppfatta det var den todelt: Vi må endre innholdetr i undervisninga, og vi må forskyve ressurser fra undervisning til veiledning. Undervisninga må bli mindre teknisk orientert i betydningen å vise hvilke knapper du skal trykke på. Det løser ikke studentenes problem med at de ikke vet hvilke ord som betegner informasjonsproblemet deres. Vi må undervise i prosess i stedet for teknikk. Og vi må være til stede når studentene trenger oss. Timing er alt. I tillegg må vi hive begrepet informasjonskompetanse på båten som generelt begrep, informasjonskompetanse er kontekstuell og er forskjellig fra fag til fag.

onsdag 23. mars 2011

Bibliotekene må bli “web-scaled”

Robin Murray fra OCLC lanserte et begrep som var nytt for meg da han innledet på Bibsys sitt brukermøte i Trondheim: Web scale. The web is all about scale – sa han. The richer gets richer on the web – enten det er i penger eller rom. Murray viste et detaljert bilde av en livlig by – hvor er biblioteket, spurte han. Biblioteket er like lite synlig som på nettet. Mens begrepet cloud handler om infrastruktur, så hyandler web scale om tre forhold: Infrastruktur, community, data. Suksessen til store internettselskaper som Ebay, Google eller facebook handler ikke bare om å være i The cloud, men at de har en teknisk infrastruktur, at de danner nettverk og samfunn og at de har innhold – data – å by på. Biblioteket er egentlig et sted hvor data aggregeres, vi besitter en teknisk infrastruktur og vi har nettverket ved at det er mer enn 1,2 millioner bibliotek. Men – og her kommer hovedpoenget – bibliotekene framstår ikke samla – og dermed blir de ikke web-scaled. Web-scaled må nærmest oversettes med synlighet, eller det rommet man skaper seg.
Murray mente at OCLC er den nærmeste og mest betydelige aktør som kan bidra til å få verdens bibliotek web-scaled. OCLC drifter bibliotekkatalogen WorldCat som har mer enn 166 milliarder transaksjoner i året eller over 5000 transaksjoner i sekundet. Det er mye – men ikke for Google. Det betyr at hvis Google kan klare sine transaksjoner, så skal også OC LC klare det. Google klarer det ikke uten feil, men med et system som har innebygd toleranse for en rekke feil slik at ikke systemet lammes. Det må også OCLCs nye biblioteksystem gjøre. Norge vil bli det første landet som tgar systemet i bruk gjennom Bibsys.
Murray viste begeistret fram en app som han hadde til telefonen sin. Nemlig at han kunne holde kameraet i retning av himmnelen og så ville han få opp et stjernekart over de stjernene han så. Ikke noe man forventer av en telefon, men en morsom tilleggstjeneste. OCLCs nye biblioteksystem må bygges opp slik at folk i miljøet omkring kan bygge lignende app’er til systemet. Det telefonprodusenten har gjort er å legge inn en GPS som gjør at man kan vite hvor telefonen er, et kompass som viser retningen og en stabilisator som viser hvilket helning telefonen har mot himmelen. Det er dette som skulle til for at noen kunne bygge stjerne-app’en – en discoverable service. Det kan tenkes et utall lignende app’er for et biblioteksystem, for eksempel en strekkodeleser knytta til kameraet. Hvis du tar bilde av strekkoden til en bok, så kan telefonen via GPSen fortelle deg hvilket bibliotek som har boka til låns. Men han pekte ikke minst på at systemet må gi tilgang til de elektroniske kildene til bibliotekene.
Anette Dortmund – også hun fra OCLC – gjennomgikk en del rapporter fra OCLC fra de siste åra. “Perceptions of libraries” fra 2005 viser at brukerne forbinder bibliotek med bøker. Rapporten “Sharing Privacy and Trust in Our Networked World” fra 2007 viser at brukerne ikke engang prøver å finne biblioteket på nett. Biblioteket er ikke der brukerne er – brukerne ikke der biblioteket er. Rapporten “Online catalogs: What do users and Librarians want” viser at brukerne vil ha fulltekst, mens bibliotekarene fortsatt legger vekt på metadata. OOppdatering av “Perception of Libraries”-rapporten fra 2010 viser at de ikke finner en eneste student som starter sine søk fra bibliotekets nettsider, oppfattingen av biblioteket er blitt om mulig enda mer ikke-digital enn tidligere, sa Dortmund.
Etterpå var det et par andre innledninger fra OCLC der ulike imponerende funksjonalitet i deres biblioteksystem ble demonstrert. Tirsdagen ble avsluttet med et innlegg av professor Arne Krokan, en begeistret bruker av ny digital teknologi. Vi går fra lagring i fjellet til lagring i skyen, sa han. De fysiske produktene forvitrer og blir til digitale tjenester. Digital økonomi betyr at transaksjonskostnadene forsvinner. Mediene er i ferd med å bli sosiale nettverk, de sosiale nettverkene blir medier. Se for eksempel på annonser: I industrisamfunnet hadde vi demografiske annonser: Det ble annonsert for sminke i blader som ble kjøpt av kvinner. Så kom de kontekstbaserte annonsene som når du får opp en annonse for et produkt som har relevans til det du søker på i Google. Nå er det relasjonsbasert annonsering som gjelder. Hva jeg liker på Facebook avgjør hva mine venner får se av annonser.