Kunnskapsbasert praksis i Helsetjenesten - HiAk

Høsten 2010 har Anett Kolstad og jeg, Kristin Røijen, fulgt et 15 studiepoengs kurs i Høgskolen i Akershus, for å få bedre grep om hva KBP handler om. Høgskolen i Akershus har etablert dette studietilbudet etter mønster fra KBP i Høgskolen i Bergen, med deres hjelp.

Kursdeltakere

Vi gikk sammen med 33 personer fra helsevesenet, mange fra Langerud-prosjektet, Ahus, Lovisenberg, Bærum sykehus, Rikshospitalet og flere sykehjem. Det var fagutviklingssykepleiere, jordmødre, spesialsykepleiere og mange flere profesjoner der. Nils Gunnerød, Gerd Melsæter og Gøril Nordang fra SU/HiO, i tillegg til oss to.
Det var interessant å delta på kurset sammen med tilsatte innen helsesektoren, fordi vi jobbet sammen med dem om deres problemstillinger. Det var relevant for den hverdagen vi møter i Læringssenteret.

Kunnskapsbasert praksis

Kunnskapsbasert praksis består av komponentene: Erfaringsbasert kunnskap, Brukerbasert kunnskap og Forskningsbasert kunnskap, som alltid må sees på bakgrunn av en kontekst.
Her er lenken til et gratis nettkurs, med figurer og filmer, som viser hvordan man går fra trinn til trinn i modellen med 6 elementer:
http://kunnskapsbasertpraksis.no/index.php?action=static&id=156

Som Gry var inne på på P48’s tirsdagsmøte 12. oktober, ligner KBP på informasjonskompetanse. I Helsetjenesten er det vanlig å bygge på erfarings- og brukerperspektiv, men forskningsbasert, ny kunnskap mangler. For å bringe resultatene fra ny forskning ut i praksis, er det viktig at alle ansatte i helsetjenesten blir vant til å stille seg spørsmål om det kan være noe nytt å finne i databaser om praktiske forhold man jobber med.

Her ved Læringssenteret har vi jo godt samarbeid både med ergoterapiutdanningen og sykepleierutdanningen når det gjelder Læringssenterets opplæring i studieplanene. Prosjektet Langerudmodellen er et eksempel på hvordan en kombinerer de tre perspektivene. Ettersom det har vært en tverrfaglig gruppe som har deltatt på kurset fra dette prosjektet, har fokus blitt mye tydeligere for alle deltakerne. Det jobbes allerede nå med hvordan kompetanseoverføringen til øvrige praksisveiledere ved sykehjemmet skal skje. Se også artikkel om prosjektet i HiO-nytt denne måneden,
http://www.hio.no/Aktuelt/HiO-nytt/Styrking-av-praksis

PPS

Sykepleiere har et system som heter Praktiske Prosedyrer i Sykepleietjenesten (PPS), som kommer fra AKRIBE, forlaget til Sykepleierforbundet. Hittil har man som regel holdt seg oppdatert via PPS, som representerer et høyt nivå innen erfaringskunnskapen.

Kritisk vurdering av forskningsartikler, P-verdi og andre mål

Vi lærte om ulike typer studiedesign og å være kritiske når vi leser forskningsartikler. Ulike sjekklister ble brukt som hjelpemiddel for å undersøke kvaliteten. Artikler som man i utgangspunktet hadde tiltro til, viste seg å ha lav kvalitet. Det kunne ha å gjøre med at målet for forskningen ikke framgikk klart nok, at metodebruken var svak, at undersøkelsens resultater ikke kunne etterprøves eller at resultatet ikke ble diskutert tilstrekkelig.

Kurset på HiAk lærte oss mye om hvordan forskning foregår, og målene som forekommer i artikler. Typisk eksempel: P-verdi

Å holde KBP ved like over tid

Hvordan utvikle KBP i alle helsetjenester? En ergoterapeut fra Diakonhjemmet forklarte hvordan hun gikk i kompaniskap med en fagutviklingskoordinator, som tar problemstillinger, og hjelper til med PICO. Ved artikkelfunn tolker hun innholdet etter sjekklistebruk – og da søker folk selv, og drøfter så om resultater kan brukes i praksis. Dette er blitt en kultur i Diakonhjemmet, der Biblioteket leverer stoffet, og hjelper til med søkingen.

I Lørenskog kommune skal de nå utvikle Fagringer for å drive med KBP i et lengre perspektiv. De vil få med seg ildsjeler og studenter, og kanskje få lærere HiAk – HiO som ringledere (!)

”Journal Club” var også et forslag som noen av deltakerne ønsket seg. I Læringssenteret vårt har Gry tatt til orde for at vi kan lage en slik klubb for vårt eget fag!

Dette kurset ved HiAK anbefales for våre kolleger som betjener studenter og ansatte ved helsefag og sykepleie.

Hilsen Anett og Kristin, 25. oktober 2010.

Bibliotekene fortsatt opptatt av folkeopplysning

Å spre informasjon om hva som skaper god helse er noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre spredning av sykdom. Vi er bibliotekarer. Derfor er formidling av helseinformasjon vår hovedoppgave. Slik startet Cynthia Kimani fra Kenya sin presentasjon på Ahila-konferansen i Ouagadougou. Her er folkeopplysningstanken levende!

Cynthia er leder av Ken-Ahila – den kenyanske delen av den afrikanske sammenslutningen av helsebibliotekarer. De driver opplæring av leger, sykepleiere og andre helsearbeidere i informasjonsferdigheter. Ikke overraskende er det mest vellykket å arbeide med sykepleierne. Ken-Ahila arrangerer konferanser og kurser for helsearbeidere, de setter opp diskusjonsblogger og driver selvsagt også workshops og opplæring av andre bibliotekarer. Cynthia har foretatt en undersøkelse blant de som har deltatt i opplæring. De er godt fornøyd med opplæringen i informasjonssøking i søkemotorer og fag-kilder, mens opplæringen i bruk av frie søkeord kontra kontrollerte termer, oppfattes som helt irrelevant. I tillegg er det slik at mange helsearbeidere burde hatt grunnleggende IT-opplæring først slik at ikke mye tid på kurset går bort til å lære dem å bruke f.eks en datamus!

Formidling av helseinformasjon er tema i flesteparten av presentasjonene på konferansen: Fra Elfenbenskysten, Ghana, Mali, Senegal, Kongo osv. En representant for Sierra Leone forteller hvordan barna vet mer enn foreldrene. De vet at pappa ikke må sove utenfor mygg-nettet. De vet hvordan mamnma bedre kan sørge for at vannet hun bruker til matlaging er rent. Men tradisjonen tillater ikke at barna lærer foreldrene, men det kan bibliotekarene!

De store utfordringene er å spre kunnskap relatert til familieplanlegging, kvinnehelse særlig i forbindelse med graviditet og fødsel, malaria, diabetes og selvsagt HIV/AIDS.

Symphrose Ouma fortalte om et prosjekt blant masaiene i området Olosho-oibor i Kenya. Ideene om et formidlingsprosjekt ble drøftet med Julia Royall i National Library of Medicine i USA. Hun hadde lenge interessert seg for Kenya. Hun skaffet 5000 dollar i finansiering. Så gikk de i gang med å etablere et ressurssenter med TV, DVD-spiller og brosjyrer. De engasjerte lokalsamfunnet til diskusjon og dialog gjennom dokketeater, dramagrupper og underholdning. To ganger i året setter de opp et lese-telt med bøker, brosjyrer, klovn og teater i tillegg til en buss full med medesinerstudenter fra Nairobi. De får gode tilbakemeldinger, hemmeligheten er at de til forskjell fra tidligere har informasjon på masai-språk og ikke engelsk eller kiswahili. Nå håper Ken-Ahila å spre dette til andre landsbyer!
Disse bibliotekarene er ikke fornøyd med å skaffe tilgang til kunnskap, å foreta bestilte dypdykk i informasjon for å finne svar på enkeltspørsmål. De er opptatt av dissemination –som er altså det store begrepet her. I Norge brukes det knapt mer i bibliotek-kretser. Brukes det så gjelder det barn. Hva vet vi om formidling? Er det viktig å vite noe?

Språk er ofte et problem. Det er vanlig med mange lokale språk og at et europeisk språk er felles nasjonalt språk – men i realiteten et fremmedspråk. De som har fransk som nasjonalt språk klager ovber tilgang til kunnskapskilder på fransk. I Mosambik er fellesspråket portugisisk samtidig som landet er klemt mellom havet og engelsktalende land. Kameraten fra Kapp Verde var godt fornøyd med portugisisk, men da fikk han beskjed om at de var heldige som ikke skulle bygge opp et land etter 16 års frigjøringskrig. Helseinformasjonen må produseres i det språket folk bruker til daglig, mens bibliotekarene må kunne bruke kilder som ofte er på engelsk.

Her på konferansen foregår mye på fransk med simultanoversettelse til engelsk med en aksent som jeg ikke er veldig vant med. Jeg kan dessverre ikke fransk, men det er jo mitt problem framfor andre som unnskylder seg at de ikke er gode i engelsk.

Løft for tilgang til medisinske elektroniske kilder i Afrika – snubler i passordbegrensninger

I 2002 etablerte Verdens Helseorganisasjon (WHO) Hinari-prosjektet. Det er det største skritt som noen gang er tatt for å redusere informasjonsgapet mellom rike og fattige land, i følge Grace Ajuvon som er bibliotekleder i Nigeria. Hinari gir tilgang til over 7000 elektroniske tidsskrifter innen biomedisin, medisin og helse. Tilgang gis til ikke-kommersielle institusjoner og organisasjoner i land med en bruttonasjonalinntekt på under 1250 US-dollar.

I Nigeria er det 120 institusjoner som har tilgang, forteller Grace, men erfaringen er at databasen brukes for lite. Hun har gjennomført en undersøkelse blant universiteter, universitetssykehus og helsesentra i Sør-Nigera for å finne ut hva som er hinderet for økt bruk. Hun presenterte undersøkelsen på AHILA-konferansen i Ouagadougou.

Hovedfunnene var kanskje ikke overraskende, men likevel et stort tankekors: Brukerne kjenner til Hinari. I institusjoner med brukeropplæring er det godt over 90 %, i andre institusjoner ligger kjennskapen på noe over 60 %. De fleste sier at de fikk kjennskap til Hinari gjennom en kollega. Selvfølgelig er det slik at det er flere som bruker Hinari blant de som har fått opplæring. Brukerne sier ellers at de klarer å bruke databasen uten hjelp. Hvis de kommer inn i den. Hele 35 % sier nemlig at de ikke kom inn forrige gang de prøvde pga vansker med passord. I Afrika kan kunnskap om helse virkelig bety liv eller død. Her har verdenssamfunnet i form av WHO fått de store forlagene på banen ved å tilby kunnskap i en rimelig form, men så faller de ut fordi det legges så store begrensninger på distribusjon av passord.

Bibliotekene har fått klare restriksjoner. Har du passord i en institusjon må du ikke bruke det ved institusjoner i andre land – sjøl om det er i andre afrikanske land som omfattes av tilgang til Hinari. Du må ikke laste ned for mye. Du må ikke legge passordet på nettet. Tre institusjoner i Nigera har fått tilgangen inndratt. En av delegatene på konferanbsen arbeidet for en internasjonal hjelpeorganisasjon i Afrika. Fordi det er en internasjonal organisasjon, får de ikke tilgang. Vi er altså vitne til et underforbruk av kunnskapskilder som lett kunne vært løst – helst ved at man ikke begrenser tilgangen men er positiv til økt bruk av kunnskapen. Pengene og kreftene må ikke legges i å begrense kunnskapsspredning som kan redde liv. Problemene er parallelle i Norge, men konsekvensene ikke så groteske som i Afrika. Erfaringene er der som her, at passord som gir materialet virkelig beskyttelse, også sørger for at brukerne ikke får tilgang. Et alternativ burde være enten å åpne materialet eller å ha begrensning på ip-nummer eller domene.

På konferanse i Ouagadougou

Hvert andre år arrangerer Ahila som er en sammenslutning av folk som jobber med helseinformasjon og helse-bibliotekarer sin konferanse. Den 12. konferansen er nå i Burkina Faso og jeg deltar for å holde foredrag.

Flyplassen i Ouagadougou i Burkina Faso er ikke stor, nærmest noen brakker, muligens under opp-pussing. Jeg hadde ikke visa og ble stoppet i passkontrollen. Jeg gikk til visa-kontor-skranken og fylte ut søknad. Siden jeg ikke hadde burkinske francs, beholdt de passet og ba meg komme tilbake neste morgen for å betale. Jeg trodde jeg kunne betale med US dollar, men det gikk ikke. Når det vel var over var betjeningen i passkontrollen borte. Jeg gikk ut i ankomsthallen der bagasjen ble kjørt inn på traller. Ankomstrommet var åpent mot gata så der var det fullt av folk, ikke bare passasjerer. Kofferten kom som den skulle. På forhånd hadde jeg lest skrekkhistorier om fremmede som gikk av sted med bagasjen.


Grei reise fra Europa – verre i Afrika
Reisen fra Oslo til Burkina Faso gikk greit. SAS foreslo riktignok en reise som skulle ta et døgn via Stockholm og Addis i Etiopia. Med tilsvarende pris. Men Brussels Air hadde en effektiv rute Oslo-Brussel-Ouagadougou. Det var verre for mange av afrikanerne. Deltakerne fra Mosambik kom via Paris. Maria fra Uganda brukte lenger tid og betalte mer enn meg. Flyforbindelsene er dårlig utbygd og dyre. Kenyanerne er stolte av sitt flyselskap – Kenya Air – the pride of Africa! Men også de mista bagasjen!

I dag har jeg vært på flyplassen for å hente passet. Dessverre hadde jeg bare store sedler og passkontoret kunne ikke veksle. Derfor ble jeg bedt om å komme tilbake dagen etter. Det hadde jeg lite lyst til. Drosje til og fra flyplassen kostet dessuten mer enn det jeg skulle ha igjen i vekslepenger. Det hører med til historien at samtalen foregikk på fransk – et språk jeg dessverre ikke kan. Å be dem beholde vekslepengene var en dårlig løsning, de var ubestikkelige. Jeg synes jeg var smart da jeg gikk utenfor og fikk vekslet 10.000.franc-seddelen i 9.000 i småsedler. Dermed kunne jeg betale. Vise-dama kunne da glad meddele meg at når jeg kommer i morgen vil visumet være klart!

Sprengt tidsramme
På forhånd var jeg overrasket over et så strengt program med nye talere hvert 15. minutt. Det gikk da heller ikke. Vi startet en halvtime etter skjema: Åpningsseremoni der sponsorer, ikke minst myndigheter og alle som var involvert i planleggingen av konferansen ble høytidelig takket. Grunnen til at vi kom seint i gang var at vi ventet på statssekretæren i Burkinas helsedepartement. Da han kom reiste alle seg og klappet. Tidsetterslepet ble verre utover dagen, til tross for at mange av innlederne ikke var til stede. Visstnok er det problemer med å få visa. Ikke alle kan gjøre som meg å kjøpe et dyrt visum på flyplassen.

Bibliotekarer må bli lærere.
Utfordringene i Afrika er selvfølgelig vanvittig mye større enn hos oss, sjøl om de i stor grad er de samme: Vi er kommet langt når det gjelder antallet PCer og tilgang til internett. Det er ennå et problem i de fleste afrikanske land, mange steder er det også mangel på stabil elektrisk kraft. Tilgang til gode internettkilder er også et større problem som følge av manglende finansiering. Salomon Suleimani fra Ghana var opptatt av at bibliotekarer må bli mer lærere, og opplæring i informasjonskompetanse må integreres i fagplanene på universitetene. Hørt det før? Klasserommet er blitt inadekvat. Bibliotekarene må ta et oppgjør med det, vi må propagandere for livslang og problembasert læring! Vi trenger en koalisjon av utdannere, fagfolk i de ulike disiplinene og bibliotekarer. Biblioteket må spille en sentral rolle i utdanninga samtidig som vi må bli lederne som står først for teknologisk endring.
Vi må lære studentene om kvalitet på informasjon. En presentasjon handlet om bruk av Endnote. Det var det mange som kunne ønske seg, men det lå langt utafor økonomisk mulighet. Det ble en ivrig debatt om Google Scholar – er det bra eller ikke?
--

Jeg samler utsagn jeg kan bruke når jeg på onsdag skal presentere samarbeidet mellom Makerere Universitetsbibliotek, Universitetsbiblioteket i Bergen og Læringssenteret ved HiO. Vi planlegger en tre ukers kurs i Kampala i neste sommer som nettopp handler om å gi folk en forståelse av – og ferdigheter – til å bruke digitale verktøy kombinert med pedagogisk kunnskap.


På konferansen er det stort sett folk fra departementene og fra universiteter, men de forteller også om det store behovet for folkeopplysning. En kar fortalte om folk som fikk diagnosen diabetes. Folketradisjonen sier at da dør de fort. Legene har ikke så mye tid til å gi god informasjon. Problemet – slik det ble fortalt fra Senegal- er at man er vant med muntlige kilder og at det ikke finnes skriftlig informasjon. Her har bibliotekene åpenbart en jobb og gjøre. Den har Nasjonalbiblioteket i Kenya startet. De har 54 biblioteker spredd utover landet, som nå gir tilgang til bl.a. HIV og AIDS-informasjon. På et møte mellom helsearbeidere og bibliotekarer viste det seg at helsearbeiderne ikke hadde noen ide om at biblioteket kunne være en viktig folkeopplyser, mens bibliotekene ikke
var flinke nok til å hente informasjon fra helsearbeiderne om lokale forhold.

Det er mange flotte og hyggelige mennesker på konferansen: Damer i fargerike kjoler, stramme menn i mørke dresser hvor jakka oftest er knappet – stort sett uten at den viser noen mage. Kleskoden er dress om dagen, løs snipp med t-skjorter om kvelden.

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en liten tur i gata der vi bor. Man blir overfalt at selgere og tiggere. Men jeg lot meg overtale av noen unge menn til å bli med til butikken deres. Det vil si en liten gatestand som de hadde. Jeg endte med en burkina-faso-drakt for menn og et par små skulpturer. De gjorde sikkert en god handel, men det synes jeg også at jeg gjorde – så da er vi alle fornøyd. Det kan ikke være så galt når jeg prutet ned til under tredjeparten av prisen..

Mens jeg sto og handlet så gikk forresten strømmen - i hele byen så det ut til. Da blei jeg litt bekymra, det var skikkelig mørkt. Men det var nok ikke så uvanlig for det kom fort lommelykter på banen.


Bildet: Forfatteren sammen med to bibliotekarer fra Elfenbenskysten