Ph.d.-kandidater og forskning

På Gardermoen 10 mars 2011 hadde Universitetet i Bergen, ved UBB, UBO, biblioteket ved HiB, biblioteket ved NHH og UB Aalborg, lagt opp til et seminar i forbindelse med prosjektet ”Information Management in Knowledge Creation” , http://inma.b.uib.no . Dette er et treårig prosjekt, sammensatt av personer fra flere norske og nordiske universiteter og høgskoler. De planlegger å lage en rapport ved avslutningen av prosjektet.

Over 75 personer deltok, og seminaret var avslutningen av prosjektets fase 1. De hadde søkt systematisk i 14 databaser etter stoff, og brukte funnene der til å lage spørsmål om Ph.d.-studentenes bruk av kilder og bibliotek. Så organiserte de 3 fokusgrupper med Ph.d.-studenter, og 2 fokusgrupper med veiledere. Her viste det seg at det var et bra samsvar mellom fokusgruppenes svar, og de utvalgte fagartiklene.. Til seminaret var det laget arbeidsark med utdrag av fokusgruppenes svar på spørsmålene, som ble brukt til gruppearbeid under siste del av seminaret.

For å gi bredere perpektiv på hvordan Ph.d.-studentene er, var Andrew Withworth invitert fra University of Manchester. Han presenterte verdibegrepene Subjektivitet, Objektivitet og Intersubjektivitet.

Gjennom flere hundre år har vitenskapen forsøkt å bygge opp kunnskap etter objektive kriterier. I dag erkjenner vi at ingenting er helt objektivt, Enkeltmenneskets verdier er grunnlaget for ens egen tenkning. Subjektive verdier må til for at den enkelte skal kunne tenke kreativt,og skape nye ting.

De verdiene som deles av flere, kalles intersubjektive verdier. Alle i samfunnet tilpasser seg til de intersubjektive verdiene. Blant annet er vi blitt vant til ikke å kritisere andre, og det er helt motsatt av det Ph.d.-studentene skal gjøre! Når de har skrevet sitt arbeid, og tumlet rundt med alle innspill fra likemenn, blir arbeidet til slutt stående som en del av det som er grunnlaget for ny kunnskap. Avhengig av hvordan det blir mottatt i samfunnet, vil dette bli en del av kunnskapen som uttrykker de objektive verdiene. I bibliotek passer vi på å skaffe kilder over hele spekteret av verdier. Men det kan være vanskelig å avsløre hele sektorer av ”counter-knowledge”, eller dårlig utført vitenskap.

Andrews bidrag peker på hvor forskjellige Ph.d.-studentene er, og hvor kulturavhengig de arbeider. Bibliotekene har på sin side etiske utfordringer i valget av databaser, når de stammer fra sterke kulturer – det er nok å tenke på engelskspråklige databaser i forhold til norsk språk. Mange grupper kommer ikke til uttrykk med sine saker, og det er viktig at den enkelte blir behandlet ut fra sine verdier, så langt det lar seg gjøre.

Han snakket også om læreres undervisningsstiler, der metoder finnes til alle de tre verditypene. Bibliotekarer bør være klar over hvordan de selv arbeider. Dette koblet han til informasjonskompetanse med de 6 modulene som er lansert av Christine Bruce. Vi har alle egne sett med verdier, når det gjelder hva relevans er, eller teknikken ”lære å lære”.

Vi er ikke særlig vant til å håndtere verdier, når det kommer til uttrykk i stoff. Vår Journal Club i HiO er et skritt i en riktig retning. Når vi underviser, er mye av vår kunnskap internalisert – det vil si at vi ikke lenger tenker over hvorfor ting er som de er. Vi bare gjør det.
Vi må bryte ned barrierer, slik at forskere internaliserer informasjonskompetanse!
Et nettsted: http://madigitaltechnologies.wordpress.com/infoliteracy/

Innhold: Media and information literacy for postgraduates and researchers
Bibliotekene vil hindre at folk skaper dårlig forskning – og vil underbygge bærekraftig kunnskapsutvikling. Derfor: Ikke fjern informasjonskompetanse – spre det!

Gunnhild Austrheim (UiB) forklarte hvordan de hadde søkt gjennom de 14 databasene, og inkludert og ekskludert artikler. Hovedfunn var at Ph.d.-kandidater ikke kan leddene i publisering, og at Open Access er lite kjent. De som kjente til det, opplevde det som ”raskere”.

Eystein Gullbekk (UiO) forklarte hvordan de hadde brukt metoden med fokusgruppeintervju. Her var interaksjonen mellom deltakerne i gruppene viktigst, for ved å forklare hverandre hva de holder på med, kom mye kunnskap til uttrykk.
Hvordan er funnene fra fokusgruppene?
• De tror de kan spare tid ved bruk av bibliotektjenester
• De ønsker å se et eksempel på god søkestrategi
• Referansehåndtering og –programmer, samt søkeopplæring ønskes
• De vil ha samhandling, ikke skriftlig veiledning
• Tverrfaglige arbeider blir dobbelt så vanskelig å gjennomføre
• Informasjonskompetanse må passes inn i lavere utdanning – man kjente ikke til det
• Engelske vevsider på norske bibliotek må være bedre enn i dag

Skreddersøm og samarbeid er viktige stikkord. Og vi må forstå arbeidsprosessen til Ph.d.-studentene.

Etelka T. Dahl (UiB) fra studieadministrasjonen ga et meget bra bilde av det europeiske (EHEA-FQ) og det norske kvalifikasjonsrammeverket. I dag har man nasjonale rammeverk etter Bologna-prosessen. Samtidig har EU arbeidet med et rammeverk for Lifelong Learning (LLL). Rammeverkene har litt ulike skalaer, men lar seg tilpasse til hverandre. Det vil si at vi har rammeverk for utdanningsnivå 1, 2 og 3 – kalt sykluser, der Ph.d. er 3. syklus.
Denne syklusens kvalifikasjonskrav er ute på høring fortsatt, etter å bli lansert 22.12.2010.

Man tenker seg at ”Diploma Supplement” vil legges til alle Ph.d.-avhandlinger med tiden. Her skal det stå hvilke kvalifikasjonskrav den bygger på, fra det nasjonale, EU’s LLL og til Bologna-kravene.

NOKUT har kommet med en detaljert forskrift i januar 2011. I februar i år har man også så vidt begynt å kikke på en egen forsker-klassifikasjon i 5 grupper.

Deltakerne på seminaret ble delt i 3 grupper, der noen skulle se på prosesser og verktøy, andre på opphavsrett og publisering, og sist på forskningsstøtte. Her ble smågrupper etablert, og alle ble så oppsummert til slutt. Flere framholdt at vi bare kan ha en rådgiver-rolle i forhold til Ph.d.-kandidater. Men vi har kanskje selv en bedre kunnskap om publisering enn de fleste i UoH. Skreddersøm og kurs er bra virkemidler – der vi bør ta hensyn til tid. BI inviterer forskere og Ph.d.-kandidater til hyggelige frokoster og lunsjer – noe som også andre kolleger lærer av. Nyttig tips!

Hvordan unngå at kulturforskjeller i jobbintervjuet hindrer oss i å få dyktige ansatte med minoritetsbakgrunn?

Jobbintervjuet er den mest brukte utvalgsmetoden ved tilsetting. Personlig egnethet slik den framstår i jobbintervjuet kommer ofte på bekostning av annen formell kompetanse og arbeidserfaring, i følge professor Gro Mjeldheim Sandal. Hun er arbeids- og organisasjonspsykolog, ansatt ved Universitetet i Bergen hvor hun leder en forskningsgruppe som arbeider bl.a. med temaet rekruttering av minoritetsbefolkning. I dag holdt hun seminar på Høgskolen i Oslo.
Sandal mente at vi burde dempe vekten på intervjuet samtidig som vi må tilrettelegge jobbintervjuene bedre slik at de bedre kan avdekke det som er viktig for å ansette riktige folk – uten å utelukke søkere med minoritetsbakgrunn. Å jobbe med kulturforskjeller er ikke enkelt, men mulig og nødvendig, sa hun.
Å rekruttere framtidige medarbeidere er en risikosport. Ofte fører det til det Sandal kalte homososial reproduksjon – man velger folk som er lik en selv. Det kan føre til at bedriften går glipp av mange dyktige medarbeidere. Ikke minst hvis man mener at mangfold fremmer kvalitet og produktivitet. Men for mange ledere er det fortsatt slik at man bare mener at innvandrere skal få stille likt med nordmenn, ikke at de har en egen kompetanse som det kan være viktig å få tak i. Det er også utbredt å bruke innvandrere som en reservestyrke som hentes inn i gode tider og sparkes ut i dårlige og som gjør de jobbene nordmenn ikke vil ha.
Sandal har undersøkt hva folk i ulike land vil legge vekt på i et jobbintervju der de skal presentere seg. Hun har også undersøkt hva norske ledere legger vekt på ved intervjuet. De legger vekt på initiativ, en uformell tone, øyekontakt. Et særegent skandinavisk trekk er å ønske kandidater med evne til selvrefleksjon, altså for eksempel ved å snakke om sine egne svake sider. For svært mange kandidater fra andre land er det noe man aldri vil snakke om. Norske ledere vil ha realisme og kandidater med interesse for virksomheten de har søkt jobb i. Kandidater som kan vise hvordan egen kompetanse har relevans i jobben de har søkt. Ofte sier utenlandske søkere at de ikke får spørsmål om faglige sider ved jobben i det hele tatt. De får åpne spørsmål der de bes fortelle om seg sjøl, om egne egenskaper på godt og vondt. Å ønske å gi et godt inntrykk av seg sjøl er viktig for mange utenlandske kandidater, men fører til mistenksomhet og negativitet hos mange norske ledere. Mens kandidatene har forberedt seg på faglige spørsmål, kommer andre spørsmål overraskende. Det er rett og slett slik at mange norske ledere og innvandrere har helt motsatte preferanser for hva de oppfatter er viktig ved et intervju.
Sandal understreket at kulturforskjeller ikke er statiske, men endrer seg over tid. Hun brukte begrepet akulturasjon som handler om innvandrernes tilpasning til kultur på jobben, men også om arbeidsplassens tilpasning til innvandrerne. Ofte vurderer ledere at en utenlandsk søker ikke passer inn blant kollegene. Utenlandske søkere blir oppfatta som mindre “likende”, men her undervurderer man ofte akulturasjonen.
Sandal hadde også undersøkt ledernes egenskaper. De som helst ville holde bedriften mest mulig etnisk norsk er ofte preget av lav emosjonell stabilitet, lite sosialt initiativ og lite kulturell empati. Dette er viktig å tenke på ved rekruttering også av etnisk norske ledere, sa hun.

Sandal satte opp følgende liste for å forbedre jobbintervjuene:
1. Strukturer intervjuet med faste spørsmål som alle kandidater skal svare på.
2. Bruk retrospektive intervjuer framfor å stille kandidatene overfor hypotetiske situasjoner. Det reduserer språklige misforståelser og bringer lettere fram kandidatenes reelle erfaringer.
3. Ha intervjupaneler der en av deltakerne har innvandrerbakgrunn – for å avsløre misforståelser og skape trygghet for kandidaten. Bakgrunnen bør være så lik som kandidatens som mulig.
4. Ikke stol for mye på intervjuet – bruk også andre kilder som referanser.
Seminaret ble åpna av rektor Sissel Østberg som kunne opplyse at HiO har 17% studenter med minoritetsbakgrunn. Antallet ansatte med en slik bakgrunn er langt lavere. Østberg la ikke skjul på at HiO ikke har oppnådd sine mål om rekruttering av ansatte som i større grad gjenspeiler sammensetningen av studenter og befolkning i Oslo.

Kunnskapsbasert praksis i Helsetjenesten - HiAk

Høsten 2010 har Anett Kolstad og jeg, Kristin Røijen, fulgt et 15 studiepoengs kurs i Høgskolen i Akershus, for å få bedre grep om hva KBP handler om. Høgskolen i Akershus har etablert dette studietilbudet etter mønster fra KBP i Høgskolen i Bergen, med deres hjelp.

Kursdeltakere

Vi gikk sammen med 33 personer fra helsevesenet, mange fra Langerud-prosjektet, Ahus, Lovisenberg, Bærum sykehus, Rikshospitalet og flere sykehjem. Det var fagutviklingssykepleiere, jordmødre, spesialsykepleiere og mange flere profesjoner der. Nils Gunnerød, Gerd Melsæter og Gøril Nordang fra SU/HiO, i tillegg til oss to.
Det var interessant å delta på kurset sammen med tilsatte innen helsesektoren, fordi vi jobbet sammen med dem om deres problemstillinger. Det var relevant for den hverdagen vi møter i Læringssenteret.

Kunnskapsbasert praksis

Kunnskapsbasert praksis består av komponentene: Erfaringsbasert kunnskap, Brukerbasert kunnskap og Forskningsbasert kunnskap, som alltid må sees på bakgrunn av en kontekst.
Her er lenken til et gratis nettkurs, med figurer og filmer, som viser hvordan man går fra trinn til trinn i modellen med 6 elementer:
http://kunnskapsbasertpraksis.no/index.php?action=static&id=156

Som Gry var inne på på P48’s tirsdagsmøte 12. oktober, ligner KBP på informasjonskompetanse. I Helsetjenesten er det vanlig å bygge på erfarings- og brukerperspektiv, men forskningsbasert, ny kunnskap mangler. For å bringe resultatene fra ny forskning ut i praksis, er det viktig at alle ansatte i helsetjenesten blir vant til å stille seg spørsmål om det kan være noe nytt å finne i databaser om praktiske forhold man jobber med.

Her ved Læringssenteret har vi jo godt samarbeid både med ergoterapiutdanningen og sykepleierutdanningen når det gjelder Læringssenterets opplæring i studieplanene. Prosjektet Langerudmodellen er et eksempel på hvordan en kombinerer de tre perspektivene. Ettersom det har vært en tverrfaglig gruppe som har deltatt på kurset fra dette prosjektet, har fokus blitt mye tydeligere for alle deltakerne. Det jobbes allerede nå med hvordan kompetanseoverføringen til øvrige praksisveiledere ved sykehjemmet skal skje. Se også artikkel om prosjektet i HiO-nytt denne måneden,
http://www.hio.no/Aktuelt/HiO-nytt/Styrking-av-praksis

PPS

Sykepleiere har et system som heter Praktiske Prosedyrer i Sykepleietjenesten (PPS), som kommer fra AKRIBE, forlaget til Sykepleierforbundet. Hittil har man som regel holdt seg oppdatert via PPS, som representerer et høyt nivå innen erfaringskunnskapen.

Kritisk vurdering av forskningsartikler, P-verdi og andre mål

Vi lærte om ulike typer studiedesign og å være kritiske når vi leser forskningsartikler. Ulike sjekklister ble brukt som hjelpemiddel for å undersøke kvaliteten. Artikler som man i utgangspunktet hadde tiltro til, viste seg å ha lav kvalitet. Det kunne ha å gjøre med at målet for forskningen ikke framgikk klart nok, at metodebruken var svak, at undersøkelsens resultater ikke kunne etterprøves eller at resultatet ikke ble diskutert tilstrekkelig.

Kurset på HiAk lærte oss mye om hvordan forskning foregår, og målene som forekommer i artikler. Typisk eksempel: P-verdi

Å holde KBP ved like over tid

Hvordan utvikle KBP i alle helsetjenester? En ergoterapeut fra Diakonhjemmet forklarte hvordan hun gikk i kompaniskap med en fagutviklingskoordinator, som tar problemstillinger, og hjelper til med PICO. Ved artikkelfunn tolker hun innholdet etter sjekklistebruk – og da søker folk selv, og drøfter så om resultater kan brukes i praksis. Dette er blitt en kultur i Diakonhjemmet, der Biblioteket leverer stoffet, og hjelper til med søkingen.

I Lørenskog kommune skal de nå utvikle Fagringer for å drive med KBP i et lengre perspektiv. De vil få med seg ildsjeler og studenter, og kanskje få lærere HiAk – HiO som ringledere (!)

”Journal Club” var også et forslag som noen av deltakerne ønsket seg. I Læringssenteret vårt har Gry tatt til orde for at vi kan lage en slik klubb for vårt eget fag!

Dette kurset ved HiAK anbefales for våre kolleger som betjener studenter og ansatte ved helsefag og sykepleie.

Hilsen Anett og Kristin, 25. oktober 2010.

Bibliotekene fortsatt opptatt av folkeopplysning

Å spre informasjon om hva som skaper god helse er noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre spredning av sykdom. Vi er bibliotekarer. Derfor er formidling av helseinformasjon vår hovedoppgave. Slik startet Cynthia Kimani fra Kenya sin presentasjon på Ahila-konferansen i Ouagadougou. Her er folkeopplysningstanken levende!

Cynthia er leder av Ken-Ahila – den kenyanske delen av den afrikanske sammenslutningen av helsebibliotekarer. De driver opplæring av leger, sykepleiere og andre helsearbeidere i informasjonsferdigheter. Ikke overraskende er det mest vellykket å arbeide med sykepleierne. Ken-Ahila arrangerer konferanser og kurser for helsearbeidere, de setter opp diskusjonsblogger og driver selvsagt også workshops og opplæring av andre bibliotekarer. Cynthia har foretatt en undersøkelse blant de som har deltatt i opplæring. De er godt fornøyd med opplæringen i informasjonssøking i søkemotorer og fag-kilder, mens opplæringen i bruk av frie søkeord kontra kontrollerte termer, oppfattes som helt irrelevant. I tillegg er det slik at mange helsearbeidere burde hatt grunnleggende IT-opplæring først slik at ikke mye tid på kurset går bort til å lære dem å bruke f.eks en datamus!

Formidling av helseinformasjon er tema i flesteparten av presentasjonene på konferansen: Fra Elfenbenskysten, Ghana, Mali, Senegal, Kongo osv. En representant for Sierra Leone forteller hvordan barna vet mer enn foreldrene. De vet at pappa ikke må sove utenfor mygg-nettet. De vet hvordan mamnma bedre kan sørge for at vannet hun bruker til matlaging er rent. Men tradisjonen tillater ikke at barna lærer foreldrene, men det kan bibliotekarene!

De store utfordringene er å spre kunnskap relatert til familieplanlegging, kvinnehelse særlig i forbindelse med graviditet og fødsel, malaria, diabetes og selvsagt HIV/AIDS.

Symphrose Ouma fortalte om et prosjekt blant masaiene i området Olosho-oibor i Kenya. Ideene om et formidlingsprosjekt ble drøftet med Julia Royall i National Library of Medicine i USA. Hun hadde lenge interessert seg for Kenya. Hun skaffet 5000 dollar i finansiering. Så gikk de i gang med å etablere et ressurssenter med TV, DVD-spiller og brosjyrer. De engasjerte lokalsamfunnet til diskusjon og dialog gjennom dokketeater, dramagrupper og underholdning. To ganger i året setter de opp et lese-telt med bøker, brosjyrer, klovn og teater i tillegg til en buss full med medesinerstudenter fra Nairobi. De får gode tilbakemeldinger, hemmeligheten er at de til forskjell fra tidligere har informasjon på masai-språk og ikke engelsk eller kiswahili. Nå håper Ken-Ahila å spre dette til andre landsbyer!
Disse bibliotekarene er ikke fornøyd med å skaffe tilgang til kunnskap, å foreta bestilte dypdykk i informasjon for å finne svar på enkeltspørsmål. De er opptatt av dissemination –som er altså det store begrepet her. I Norge brukes det knapt mer i bibliotek-kretser. Brukes det så gjelder det barn. Hva vet vi om formidling? Er det viktig å vite noe?

Språk er ofte et problem. Det er vanlig med mange lokale språk og at et europeisk språk er felles nasjonalt språk – men i realiteten et fremmedspråk. De som har fransk som nasjonalt språk klager ovber tilgang til kunnskapskilder på fransk. I Mosambik er fellesspråket portugisisk samtidig som landet er klemt mellom havet og engelsktalende land. Kameraten fra Kapp Verde var godt fornøyd med portugisisk, men da fikk han beskjed om at de var heldige som ikke skulle bygge opp et land etter 16 års frigjøringskrig. Helseinformasjonen må produseres i det språket folk bruker til daglig, mens bibliotekarene må kunne bruke kilder som ofte er på engelsk.

Her på konferansen foregår mye på fransk med simultanoversettelse til engelsk med en aksent som jeg ikke er veldig vant med. Jeg kan dessverre ikke fransk, men det er jo mitt problem framfor andre som unnskylder seg at de ikke er gode i engelsk.

Løft for tilgang til medisinske elektroniske kilder i Afrika – snubler i passordbegrensninger

I 2002 etablerte Verdens Helseorganisasjon (WHO) Hinari-prosjektet. Det er det største skritt som noen gang er tatt for å redusere informasjonsgapet mellom rike og fattige land, i følge Grace Ajuvon som er bibliotekleder i Nigeria. Hinari gir tilgang til over 7000 elektroniske tidsskrifter innen biomedisin, medisin og helse. Tilgang gis til ikke-kommersielle institusjoner og organisasjoner i land med en bruttonasjonalinntekt på under 1250 US-dollar.

I Nigeria er det 120 institusjoner som har tilgang, forteller Grace, men erfaringen er at databasen brukes for lite. Hun har gjennomført en undersøkelse blant universiteter, universitetssykehus og helsesentra i Sør-Nigera for å finne ut hva som er hinderet for økt bruk. Hun presenterte undersøkelsen på AHILA-konferansen i Ouagadougou.

Hovedfunnene var kanskje ikke overraskende, men likevel et stort tankekors: Brukerne kjenner til Hinari. I institusjoner med brukeropplæring er det godt over 90 %, i andre institusjoner ligger kjennskapen på noe over 60 %. De fleste sier at de fikk kjennskap til Hinari gjennom en kollega. Selvfølgelig er det slik at det er flere som bruker Hinari blant de som har fått opplæring. Brukerne sier ellers at de klarer å bruke databasen uten hjelp. Hvis de kommer inn i den. Hele 35 % sier nemlig at de ikke kom inn forrige gang de prøvde pga vansker med passord. I Afrika kan kunnskap om helse virkelig bety liv eller død. Her har verdenssamfunnet i form av WHO fått de store forlagene på banen ved å tilby kunnskap i en rimelig form, men så faller de ut fordi det legges så store begrensninger på distribusjon av passord.

Bibliotekene har fått klare restriksjoner. Har du passord i en institusjon må du ikke bruke det ved institusjoner i andre land – sjøl om det er i andre afrikanske land som omfattes av tilgang til Hinari. Du må ikke laste ned for mye. Du må ikke legge passordet på nettet. Tre institusjoner i Nigera har fått tilgangen inndratt. En av delegatene på konferanbsen arbeidet for en internasjonal hjelpeorganisasjon i Afrika. Fordi det er en internasjonal organisasjon, får de ikke tilgang. Vi er altså vitne til et underforbruk av kunnskapskilder som lett kunne vært løst – helst ved at man ikke begrenser tilgangen men er positiv til økt bruk av kunnskapen. Pengene og kreftene må ikke legges i å begrense kunnskapsspredning som kan redde liv. Problemene er parallelle i Norge, men konsekvensene ikke så groteske som i Afrika. Erfaringene er der som her, at passord som gir materialet virkelig beskyttelse, også sørger for at brukerne ikke får tilgang. Et alternativ burde være enten å åpne materialet eller å ha begrensning på ip-nummer eller domene.

På konferanse i Ouagadougou

Hvert andre år arrangerer Ahila som er en sammenslutning av folk som jobber med helseinformasjon og helse-bibliotekarer sin konferanse. Den 12. konferansen er nå i Burkina Faso og jeg deltar for å holde foredrag.

Flyplassen i Ouagadougou i Burkina Faso er ikke stor, nærmest noen brakker, muligens under opp-pussing. Jeg hadde ikke visa og ble stoppet i passkontrollen. Jeg gikk til visa-kontor-skranken og fylte ut søknad. Siden jeg ikke hadde burkinske francs, beholdt de passet og ba meg komme tilbake neste morgen for å betale. Jeg trodde jeg kunne betale med US dollar, men det gikk ikke. Når det vel var over var betjeningen i passkontrollen borte. Jeg gikk ut i ankomsthallen der bagasjen ble kjørt inn på traller. Ankomstrommet var åpent mot gata så der var det fullt av folk, ikke bare passasjerer. Kofferten kom som den skulle. På forhånd hadde jeg lest skrekkhistorier om fremmede som gikk av sted med bagasjen.


Grei reise fra Europa – verre i Afrika
Reisen fra Oslo til Burkina Faso gikk greit. SAS foreslo riktignok en reise som skulle ta et døgn via Stockholm og Addis i Etiopia. Med tilsvarende pris. Men Brussels Air hadde en effektiv rute Oslo-Brussel-Ouagadougou. Det var verre for mange av afrikanerne. Deltakerne fra Mosambik kom via Paris. Maria fra Uganda brukte lenger tid og betalte mer enn meg. Flyforbindelsene er dårlig utbygd og dyre. Kenyanerne er stolte av sitt flyselskap – Kenya Air – the pride of Africa! Men også de mista bagasjen!

I dag har jeg vært på flyplassen for å hente passet. Dessverre hadde jeg bare store sedler og passkontoret kunne ikke veksle. Derfor ble jeg bedt om å komme tilbake dagen etter. Det hadde jeg lite lyst til. Drosje til og fra flyplassen kostet dessuten mer enn det jeg skulle ha igjen i vekslepenger. Det hører med til historien at samtalen foregikk på fransk – et språk jeg dessverre ikke kan. Å be dem beholde vekslepengene var en dårlig løsning, de var ubestikkelige. Jeg synes jeg var smart da jeg gikk utenfor og fikk vekslet 10.000.franc-seddelen i 9.000 i småsedler. Dermed kunne jeg betale. Vise-dama kunne da glad meddele meg at når jeg kommer i morgen vil visumet være klart!

Sprengt tidsramme
På forhånd var jeg overrasket over et så strengt program med nye talere hvert 15. minutt. Det gikk da heller ikke. Vi startet en halvtime etter skjema: Åpningsseremoni der sponsorer, ikke minst myndigheter og alle som var involvert i planleggingen av konferansen ble høytidelig takket. Grunnen til at vi kom seint i gang var at vi ventet på statssekretæren i Burkinas helsedepartement. Da han kom reiste alle seg og klappet. Tidsetterslepet ble verre utover dagen, til tross for at mange av innlederne ikke var til stede. Visstnok er det problemer med å få visa. Ikke alle kan gjøre som meg å kjøpe et dyrt visum på flyplassen.

Bibliotekarer må bli lærere.
Utfordringene i Afrika er selvfølgelig vanvittig mye større enn hos oss, sjøl om de i stor grad er de samme: Vi er kommet langt når det gjelder antallet PCer og tilgang til internett. Det er ennå et problem i de fleste afrikanske land, mange steder er det også mangel på stabil elektrisk kraft. Tilgang til gode internettkilder er også et større problem som følge av manglende finansiering. Salomon Suleimani fra Ghana var opptatt av at bibliotekarer må bli mer lærere, og opplæring i informasjonskompetanse må integreres i fagplanene på universitetene. Hørt det før? Klasserommet er blitt inadekvat. Bibliotekarene må ta et oppgjør med det, vi må propagandere for livslang og problembasert læring! Vi trenger en koalisjon av utdannere, fagfolk i de ulike disiplinene og bibliotekarer. Biblioteket må spille en sentral rolle i utdanninga samtidig som vi må bli lederne som står først for teknologisk endring.
Vi må lære studentene om kvalitet på informasjon. En presentasjon handlet om bruk av Endnote. Det var det mange som kunne ønske seg, men det lå langt utafor økonomisk mulighet. Det ble en ivrig debatt om Google Scholar – er det bra eller ikke?
--

Jeg samler utsagn jeg kan bruke når jeg på onsdag skal presentere samarbeidet mellom Makerere Universitetsbibliotek, Universitetsbiblioteket i Bergen og Læringssenteret ved HiO. Vi planlegger en tre ukers kurs i Kampala i neste sommer som nettopp handler om å gi folk en forståelse av – og ferdigheter – til å bruke digitale verktøy kombinert med pedagogisk kunnskap.


På konferansen er det stort sett folk fra departementene og fra universiteter, men de forteller også om det store behovet for folkeopplysning. En kar fortalte om folk som fikk diagnosen diabetes. Folketradisjonen sier at da dør de fort. Legene har ikke så mye tid til å gi god informasjon. Problemet – slik det ble fortalt fra Senegal- er at man er vant med muntlige kilder og at det ikke finnes skriftlig informasjon. Her har bibliotekene åpenbart en jobb og gjøre. Den har Nasjonalbiblioteket i Kenya startet. De har 54 biblioteker spredd utover landet, som nå gir tilgang til bl.a. HIV og AIDS-informasjon. På et møte mellom helsearbeidere og bibliotekarer viste det seg at helsearbeiderne ikke hadde noen ide om at biblioteket kunne være en viktig folkeopplyser, mens bibliotekene ikke
var flinke nok til å hente informasjon fra helsearbeiderne om lokale forhold.

Det er mange flotte og hyggelige mennesker på konferansen: Damer i fargerike kjoler, stramme menn i mørke dresser hvor jakka oftest er knappet – stort sett uten at den viser noen mage. Kleskoden er dress om dagen, løs snipp med t-skjorter om kvelden.

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en liten tur i gata der vi bor. Man blir overfalt at selgere og tiggere. Men jeg lot meg overtale av noen unge menn til å bli med til butikken deres. Det vil si en liten gatestand som de hadde. Jeg endte med en burkina-faso-drakt for menn og et par små skulpturer. De gjorde sikkert en god handel, men det synes jeg også at jeg gjorde – så da er vi alle fornøyd. Det kan ikke være så galt når jeg prutet ned til under tredjeparten av prisen..

Mens jeg sto og handlet så gikk forresten strømmen - i hele byen så det ut til. Da blei jeg litt bekymra, det var skikkelig mørkt. Men det var nok ikke så uvanlig for det kom fort lommelykter på banen.


Bildet: Forfatteren sammen med to bibliotekarer fra Elfenbenskysten

emtacl10 - emerging technologies in academic libraries

Anett og Åse Marit deltok på konferansen emtacl10 i Trondheim 26-28. april 2010.

Det beste og mest tankevekkende innlegget var uten tvil NTNU-student Ida Aalens ”I've got Google, why do I need you? A student's expectations of academic libraries”. Hun er en mer digital student enn de fleste, og når tom. hun synes Bibsys er for ”vanskelig” (lite intuitivt), hva gjør da andre studenter?

Program hun bruker:
• Notater i Evernote (gratis). Programmet kan gjenkjenne tekst i bilder, dvs. du kan ta bilder av teksten, men teksten er likevel søkbar
• Deler dokumenter med Google Docs (gratis). Man kan også jobbe samtidig i samme dokument
• Bedre selvdisiplin med Rescue time (gratis lettversjon) - program som kan blokkere “very distracting sites” for deg i en tidsperiode du selv angir
• Tester seg selv med Quizlet (gratis). Du må mate Quizlet med et regneark med to kolonner for spørsmål og svar = genererer quiz. Man kan også lagre ”flash cards” (notater) her
• Finner litteratur med Google Scholar (gratis). Hun har gitt opp Bibsys og andre databaser/grensesnitt. Men hun tror ikke at venner/medstudenter en gang vet om Google Scholar
• Bildre fra Flickr (gratis) - presentasjonene hennes hadde mange illlustrative bilder fra Flickr

Hvorfor skiftet hun til digitale notater?
Hun kan lese og skrive på pc samtidig! Bedre programvare, f.eks. Evernote og Google Docs. Digitale notater er fleksible, ikke-lineære og søkbare. Når hun tar notater noterer hun alltid referanser og sitater inkl. sidetall, og hun stoler på at hun valgte ut det essensielle da hun tok notatene = flash cards that work. På den måten trenger hun ikke boka mer, men repeterer og siterer ved hjelp av notatene sine. Det er enkelt å samarbeide i felles dokumenter i Google Docs, men da er det også viktig å sette arbeidsregler på forhånd, f.eks. bestemme at alle gjør endringer, i stedet for å gi beskjed til den som har skrevet det slik at den endrer osv. Og man sparer penger på digitale notater.

Hvordan finner hun litteratur?
Databaser er for vanskelige, brukeren gir opp. "Screentime does not make you competent”. Hun har gitt opp Bibsys og andre databaser og bruker Google Scholar i stedet.
“Should librarians even teach students anything?”
“The librarian’s logic is just as alien to me as the programmer’s logic. So should I adapt, or should you?”
Pc’en skal gjøre jobben, personen skal ta seg av tankevirksomheten.
Boktips: “About Face 3.0”
Learning by doing!

Hva er det egentlig en student skal drive med?
Mister hun viktige ferdigheter eller er hun bare mer effektiv?
”Focus on goals rather than tasks.”

Hva har hun lurt på som student, hva ønsker hun seg?
o Hvordan siterer jeg?
o Finnes det noen gode bøker om dette emnet?
o Ønsker at biblioteket kan fortelle henne at dette er en god artikkel/bok/tidsskrift
o Jeg ønsker et overblikk over hva som er gjort av forskning innen feltet?
o Hva gjør jeg med disse artiklene og avhandlingene?
o Ønsker lenker til tidligere eksamener
o Ønsker alle forelesninger online
o Ønsker lenker til bøker i pensumlista (finnes boka i bokhandel, på Amazone, i antikvariat?)
Men studenter tar heller imot råd fra medstudenter enn fra bibliotekarer…


En annen meget god presentasjon handlet om mobile bibliotektjenester:
Library trailblazing: implementing a student-focused, university-wide mobile portal. Graham McCarthy fra biblioteket ved Ryerson University fortalte at de har lekt seg fram til et enkelt, brukervennlig og lekkert mobilgrensesnitt. Underveis har de spurt studentene hvilke tjenester de ønsker på mobilen, og det viste seg at studentene ønsket mer enn bare tilgang til bibliotekets ressurser. Biblioteket har laget sin egen mobil-portal, samt være medvirkende i utviklingen av felles portal for universitetet. Ryerson-studentene kan bl.a. søke etter litteratur på mobilen, eller de kan søke på pc og sende katalogposten (gratis) til mobilen sin. De kan booke grupperom via mobilen, se på timeplaner, sjekke ledige student-pc-er m.m. Det er også muligheter for personifisering, noe som er populært. Prosjektet har vært veldig vellykket - studentene elsker mobil-tjenestene, og biblioteket har blitt mer synlig og vist at det kan mer enn bare bøker.

The Open University (UK) har laget tutorials i informasjonskompetanse tilpasset mobilen. Hassan Sheikh holdt innlegget Developing and mobilizing the information skills for students on the move: a study of information literacy content development and delivery in practice.
Safari = tutorial i informasjonskompetanse
iKnow = informasjonskompetanse for arbeidsplassen

Mobiltelefonen kan også enkelt brukes som skanner (etter at man har lastet ned en gratis applikasjon). University of Huddersfield har QR-koder (todimensjonale strekkoder) på sine katalogposter, hand-outs, koder på hylla, kontaktinformasjon osv. Dvs. at brukeren kan skanne strekkoden, og få informasjonen i klartekst på mobilen, noe Adrew Walsh viste eksempler på i sin presentasjon Blurring the boundaries between our physical and electronic libraries.

Det blir mer og mer aktuelt og populært med mulighet for personifisering, og biblioteket ved Karolinska Institutet (Glenn Haya, Erik Stattin and Åsa Jenslin) presenterte i innlegget Another look at personalization sine nye vevsider, hvor man kan gjøre personlige tilpasninger. Siden består av forskjellige blokker, brukeren kan velge innhold i de forskjellige blokkene og hvile blokker som skal vises. De har brukt open source content management systemet Drupal i kombinasjon med Shibboleth (login-tjeneste), og ble bl.a. inspirert av BBC, iGoogle og Netvibes.

University of Nottingham har en interaktiv bildevegg (stort smartboard) i biblioteket. Neil Smyth fortalte om dette i innlegget Thunderstorms in Hallward: visual learning and information persistence in academic libraries, og vektla bl.a.:
• Visual learning – meningsfult bilde sammen med relevant tekst.
• Ikke-lineære presentasjoner – max. 10 bilder og alle bildene vises hele tiden.
• Interaktivt – man kan gjøre merknader i presentasjonen rett på veggen.
• MultiSlide - plugin for PowerPoint

23 ting om 2.0 - noe for Læringssenteret?
What happens next? Life after 2.0-training in academic libraries
v/Karen Buset and Mariann Løkse (NTNU/University of Tromsø)

Clickers: a tool for improving pedagogics and assessment in academic libraries. Personal response systems in the classroom, fun or learning, or both?
Viola Kuldvere, Bente Rasch, Mari Lundevall and Line Nybakk Akerholt fra Universitetet i Oslo viste hvordan Clickers kan brukes i undervisning. Clickers er et responssystem hvor man kan måle deltakerenes kunnskaper eller meninger. Tilhørerne får utdelt et lite apparat som ligner på en fjernkontroll. Foreleseren stiller spørsmål og ber alle velge svaralternativ. Tilhørerne får en gitt tid til å svare, når tida er ute vises resultatet. Det er veldig viktig hvordan spørsmålene utformes. Dette skulle vi ønske Læringssenteret også kunne ha! Det aktiviserer tilhørerne, viser resultatene direkte og virker morsomt og motiverende.
Om prosjektet:
o http://ubtinget.wordpress.com/2009/10/23/det-klikker-for-det-matematisk-naturvitenskapelige-fakultetsbibliotek/
o http://www.ub.uio.no/umn/undervisningsgruppa/klikkerprosjekt.html

Småplukk og tips
• Finn 2.0-verktøyet du trenger: Go2web20 – web application index
• Alternativ til PowerPoint: Prezi slideshow (men anbefales ikke for de som lett blir svimle!). (James Toons emtacl-presentasjon er llaget med Prezi)
• Gratis referansehåndteringsprogrammer:
o Mendeley
o EasyBib
• Finne andre forskere, dele/synliggjøre forskning:
o ResearchGATE (forsker-nettverk)
o My Experiment
o SciVee – making science visible
– og mange andre lenker i Guus van den Brekels presentasjon
• Eksempler på open education:
o MIT OpenCourseWear
o Open Learn (The Open University):
o P2PU (Peer 2 Peer University)
o Factworld (forum for across the curriculum teaching)
o Open High School of Utah
o Talis aspire
• Anbefalt bok: Barbara Allen: Supporting research students (2010)

Lenker til alle presentasjoner og videoer av innleggene:
http://www.ntnu.no/ub/emtacl/?programme